Eg har funnet ut at eg likar å lese når eg reiser. Det har liksom aldri «hited me before» før eg begynte å lese når eg sat på toget mellom Stockholm og Oslo for noken år siden. Det er nok lang tid for å rekke å lese ein bok og kjøpe ein ny når ein er framme for neste reise. Ein av mine favoritt forfattar er Karin Brunk Holmqvist.
Eg har lest alle hennes siste bøker, die har alle litt rare titlar men utrulig morseomme! Ein av dei beste er nok «Kaffe med musikk» eller «Surt sa Reven om Rabarbra». Dei hendlar alle om Österlen i Sverige. Om korleis livet på landet er. Og alle bøkene er ein egen forteljing om forskjellige ektepar som er pensjonerte og kva dei gjer for at få dagane å gå litt fortare.
Boken eg har lest i sommar het «Rosa Elefanter» . Hun beskriver forteljing så detaljert og med mykje humor. Eg kan varmt anbefale denne boka viss du liker romanar. Her kjem eit utdrag av boka som eg håpar du likar like godt som meg.
Da de senare satt ved kjøkkenbordet, løp tennene til Artur i vann da han så de lekre smørbrødene Selma hadde smurt. Hun hadde kokt egg og lagt det under sardinerne for at det skulle mette mer. Hun plasserte en lettøl på bordet med en dunk og satte øyene i ham. Han skjenket opp og drakk enstor slurk, og deretter satte han glasset på bordet med en heftig bevegelse.
«Englenig» sa han og så surt på Selma.
Men Artur koste seg mens han spiste smørbrødet. Til tross for at det var så mange år siden han hadde spist sardiner sist, hadde han likevel fornemmet smaken hver gang han så boksene i spiskammeret, og virkeligheten levde opp til minnet om smaken.
«Det var ikke så dumt med sardiner; Artur.» Sa Selma blidt.
«Ordentlig gott».
«Det var da bra,» sa han stolt, og ebit egg falt ut av munnen hans og ned på tallerkenen.
«LUKK MUNNEN når du spiser!»
«Men jeg må da svare, for pokker?»
«Svelg først!»
De fortsatte å spise i taushet.
Ein anna stad i boka nennes det om «Thulins kafè». Typisk svensk konditori kafe som finnast rundt omkring i heile Sverige. Eg vokset opp med «Thulins konditori» oppe i nor Sverige men også eit liknande kafe der eg budde som lita jente. Det er noko spesiell med disse kafeane. Det er atmosfæren, korleis dei sjåar ut inne, korleis dei som jobbar der er. Det er litt som å gå bakover i tida å komme inn på eit kafè på 1950-talet. Med kafe-gardiner i vindurene, golv som liknar på flis men som er plastgolv i firkant svart og kvit, enkle glas-disk med skyvedører i glas, små runde bord med tre-stoler. På svensk sei man «mysfaktor» mens i Norge sjå er det nok ordet nostalgi som passar inn å bruke.
Å ja, det er nostalgisk å komme inn på disse kafeane! Det som at komme til ein anna tid epoke.
/Mia-Simone.
mia-simone. svenberg 